Norrøne navn – fra vikingtid til barnevogn

Av Navnedag.com-redaksjonen · Oppdatert juli 2026

Norrøne navn som Gunnar, Ingrid, Sigrid og Torbjørn er blant de eldste navnene vi har i Norge – mange av dem har vært i bruk i over tusen år. De fleste er satt sammen av to ledd som hver har sin betydning, og nettopp betydningen er nøkkelen til å forstå hvordan vikingtidens foreldre tenkte når de valgte navn. I dag opplever de norrøne navnene en ny vår, og mange av dem har egen navnedag i den norske kalenderen.

Hva er et norrønt navn?

Norrøne navn er navnene som ble brukt i Norden i vikingtiden og middelalderen, med røtter i det norrøne språket – forløperen til norsk, islandsk og de andre nordiske språkene. Noen av dem kjenner vi fra sagalitteraturen og runeinnskrifter, andre har levd videre i ubrutt bruk på norske gårder og i norske bygder helt fram til i dag.

Det som særpreger de norrøne navnene, er at de fleste er gjennomsiktige: de er bygd av ord som faktisk betyr noe. Der mange av de senere innlånte navnene (som de bibelske navnene) hadde en betydning på hebraisk eller gresk som var ukjent for folk flest, kunne vikingtidens nordmenn høre betydningen i sitt eget navn.

Toleddede navn – slik er de bygd opp

De klassiske norrøne navnene består av to ledd, og hvert ledd er hentet fra et lite forråd av ord som handlet om det livet kretset rundt: strid og vern, guder og makter, dyr med kraft, skjønnhet og fred. Ved å kombinere leddene fikk man et stort antall mulige navn.

Noen av de vanligste leddene:

Et navn som Gunnar kan dermed tolkes som «strid + kriger», mens Ingrid gjerne tolkes som «guden Ing + vakker/elsket» og Torbjørn rett og slett er «Tor + bjørn». Merk at slike tolkninger alltid er nettopp tolkninger – navneforskerne er ikke alltid enige om hvert ledd, og betydningen kan ha bleknet allerede i vikingtiden. Kombinasjonene fulgte heller ikke alltid logikken: leddene ble etter hvert satt sammen mer etter klang og familietradisjon enn etter mening.

Gudenavn og hedensk arv

Mange norrøne navn bærer gudene med seg. Leddet Tor- viser til tordenguden Tor, og finnes i navn som Torbjørn, Torstein, Tordis og Torunn. Ing- viser til guden Ing, et annet navn på fruktbarhetsguden Frøy, og lever videre i Ingrid, Ingvild, Ingeborg og Ingolv. Også leddet As- (som i Asbjørn og Åsmund) viser til æsene, gudeslekten i norrøn mytologi.

At barna fikk gudenes navn som del av sitt eget, sier noe om hvordan navnet ble oppfattet: det var ikke bare en merkelapp, men noe som kunne gi vern og kraft. Interessant nok overlevde gudenavnene kristningen av landet – Tor-navnene forsvant ikke da kirken kom, men levde videre side om side med de nye kristne navnene.

Navneskikken i vikingtiden

I vikingtiden hadde folk vanligvis ett navn, og ble ellers identifisert med farsnavn («Olavsson», «Olavsdotter») eller tilnavn. Oppkalling sto sentralt: barn ble oppkalt etter avdøde slektninger, og man mente gjerne at noe av den avdødes egenskaper fulgte med navnet. Skikken med å gjenta navneledd i slekten – slik at far Sigbjørn kunne få barna Sigrid og Sigurd – var også utbredt, og bandt familien sammen gjennom navnene.

Hvordan navneskikkene utviklet seg videre gjennom dansketiden og fram til vår egen tid, kan du lese mer om i artikkelen om norske navneskikker gjennom tidene.

Renessansen på 1800-tallet

Etter middelalderen tapte mange norrøne navn terreng for bibelske navn, helgennavn og danske og tyske navneformer. Men på 1800-tallet snudde det. Med nasjonalromantikken og arbeidet for en egen norsk identitet etter 1814 ble sagaene, folkeeventyrene og det norrøne språket løftet fram – og med dem navnene. Foreldre begynte igjen å velge navn som Sigurd, Ragnhild, Harald, Ingeborg og Gudrun, ofte som en bevisst norsk og nasjonal markering. Denne «norrøne bølgen» ble en varig del av navnemoten i Norge og preget navnebruken langt inn på 1900-tallet.

Norrøne navn i dag

De siste tiårene har nordiske og norrøne navn igjen hatt en renessanse. Det henger sammen med den kjente «100-årsbølgen» i navnemoten: navnene fra oldeforeldre- og besteforeldregenerasjonen kommer tilbake når de ikke lenger føles gammeldagse, bare klassiske. Norrøne jentenavn som Ingrid, Sigrid, Astrid og Solveig og guttenavn som Gunnar, Sigurd, Eirik og Torbjørn oppleves i dag av mange som både tidløse og tydelig norske.

For foreldre som vurderer et norrønt navn, er det verdt å merke seg:

• Mange norrøne navn har en betydning du kan fortelle barnet om – slå opp navnet i navneregisteret for betydning og opprinnelse.
• De fleste norrøne navn i vanlig bruk har egen navnedag i den norske kalenderen.
• Norrøne navn fungerer godt i søskenflokker – leddene gir naturlige par som Sigrid og Sigurd eller Gunnar og Gunhild.
• Kortformer som Gunn, Tor og Dag er norrøne navn i seg selv, ikke bare forkortelser.

Ofte stilte spørsmål

Hva betyr navnet Gunnar?

Gunnar er et norrønt toleddet navn som vanligvis tolkes som «strid» + «kriger». Det har vært i bruk i Norge siden vikingtiden og er blant de norrøne navnene som aldri helt gikk av mote.

Er norrøne navn populære i dag?

Ja, nordiske og norrøne navn har hatt en tydelig renessanse de siste tiårene. Navn som Ingrid, Astrid, Sigrid, Eirik og Sigurd velges av mange foreldre som ønsker et navn med lang norsk historie.

Har norrøne navn navnedag?

De fleste norrøne navn i vanlig bruk står i den norske navnedagskalenderen, som gis ut av Almanakkforlaget. Slå opp navnet i navneregisteret for å finne datoen.

Hvorfor har norrøne navn to ledd?

Toleddede navn var den vanligste navnetypen i germanske språk. Med et begrenset forråd av navneledd kunne man lage svært mange kombinasjoner, og leddene kunne gjentas i slekten som en form for oppkalling.