Navneloven – lov om personnavn av 7. juni 2002 – bestemmer hvilke navn du kan hete i Norge, og hvordan du kan endre dem. Loven trådte i kraft 1. januar 2003 og regnes som en av Europas mest liberale: utgangspunktet er at du selv velger navnet ditt, så lenge det ikke er til vesentlig ulempe eller tråkker inn i andres beskyttede etternavn.
Kort oppsummert
- Loven
- Lov om personnavn (navneloven) av 7. juni 2002, i kraft 1. januar 2003
- Krav
- Alle skal ha fornavn og ett etternavn – mellomnavn er valgfritt
- Hovedprinsipp
- Stor valgfrihet, men navnet skal ikke være til vesentlig ulempe
- Beskyttede etternavn
- Etternavn med 200 eller færre bærere krever samtykke fra alle som bærer navnet
- Hvor melder du?
- Digitalt til Skatteetaten – gratis
Hva er navneloven?
Navneloven er den norske loven som regulerer personnavn: hva et navn må bestå av, hvilke navn du kan velge, og hvordan navn meldes og endres. Den gjeldende loven ble vedtatt 7. juni 2002 og trådte i kraft 1. januar 2003. Med den fikk Norge et av de mest liberale navneregelverkene i Europa – lovgiverens utgangspunkt var at folk flest selv er best til å bestemme hva de og barna deres skal hete.
Før 2003-loven var reglene strengere, og myndighetene skulle i større grad vurdere om et navn «passet seg». Dagens lov snur dette på hodet: valgfrihet er hovedregelen, og avslag er unntaket. Det er likevel noen viktige grenser, og dem går vi gjennom nedenfor.
Det er Skatteetaten som behandler navnesaker i dag. Både melding av navn på nyfødte og senere navneendringer skjer digitalt via Skatteetatens tjenester, og det er gratis.
Alle skal ha fornavn og etternavn
Lovens grunnkrav er enkelt: alle skal ha fornavn og ett etternavn. Mellomnavn er valgfritt – du kan ha det, men du må ikke.
- Fornavn er navnet (eller navnene) du kalles ved. Du kan ha flere fornavn, som Anne Marie – det regnes som to fornavn, ikke ett. Les mer om dette i artikkelen om dobbeltnavn.
- Mellomnavn er navn av etternavnstype som står mellom fornavn og etternavn – typisk et slektsnavn, for eksempel mors etternavn. Se egen artikkel om mellomnavn.
- Etternavn er slektsnavnet. Du kan bare ha ett etternavn, men to navn kan kombineres til et dobbelt etternavn med bindestrek. Mer om dette i artikkelen om etternavn.
For nyfødte gjelder en egen frist: barnet skal ha fått meldt navn innen seks måneder etter fødselen. Meldes det ikke navn i tide, får barnet automatisk morens etternavn.
«Vesentlig ulempe» – lovens viktigste grense for fornavn
Den mest omtalte regelen i navneloven er den såkalte ulempe-regelen: som fornavn kan man ikke velge et navn som kan bli til vesentlig ulempe for den som skal bære det. Formuleringen er bevisst streng – ulempen skal være vesentlig, ikke bare tenkelig. Et uvanlig, sjeldent eller kreativt navn er derfor som hovedregel helt i orden; det er navn som med rimelighet kan utsette bæreren for betydelig belastning – for eksempel sterkt latterliggjørende eller støtende navn – som kan bli stoppet.
Terskelen praktiseres liberalt, og vurderingen gjøres konkret i hvert enkelt tilfelle av Skatteetaten. Er du i tvil om et navn vil gå gjennom, er det Skatteetaten som kan gi et sikkert svar. For inspirasjon innenfor det uvanlige kan du kikke på oversikten over sjeldne og unike navn.
I tillegg gjelder som hovedregel at man ikke kan ta et navn som er registrert som etternavn, som fornavn. Skillet mellom fornavn og navn av etternavnstype skal bestå – med visse unntak, blant annet for navn som har tradisjon som begge deler.
Godt å vite: Navneloven setter ingen grense for hvor mange fornavn du kan ha, og den krever ikke at navnet er «norsk». Navn fra andre språk og navnetradisjoner er like fullverdige – noe som har vært viktig i et stadig mer flerkulturelt Norge. Se også artikkelen om nye navn i Norge.
Beskyttede og frie etternavn – 200-grensen
For etternavn trekker loven en tydelig grense ved antall bærere:
| Type etternavn | Regel |
|---|---|
| Beskyttet etternavn (200 eller færre bærere) | Kan som hovedregel bare tas med samtykke fra alle som allerede bærer navnet |
| Fritt etternavn (flere enn 200 bærere) | Kan i utgangspunktet tas av hvem som helst |
Tanken bak er å verne sjeldne slektsnavn: bærer bare en håndfull familier et navn, skal ikke hvem som helst kunne ta det. Vanlige navn som svært mange deler, har derimot ingen slik eksklusivitet. Fra samtykkekravet finnes praktiske unntak – blant annet står nær familie i en annen stilling, slik at du normalt kan ta etternavn fra din egen slekt. Detaljene finner du hos Skatteetaten og i lovteksten på Lovdata.
Det er også mulig å ta et helt nytt etternavn som ikke er i bruk fra før, innenfor lovens rammer. Og to etternavn kan kombineres til ett dobbelt etternavn med bindestrek, for eksempel etter en navneendring ved ekteskap.
Navneendring: gratis, digital – og som hovedregel hvert tiende år
Navneloven gjør det enkelt å endre navn: meldingen sendes digitalt til Skatteetaten, og det koster ingenting. Hovedregelen er at du bare kan endre navn én gang hvert tiende år – en regel som skal hindre stadige navnebytter – men den har flere praktiske unntak. Blant annet gjelder tiårsregelen som hovedregel ikke når du tar en ektefelles etternavn, går tilbake til et tidligere navn, eller justerer mellom varianter av et dobbeltnavn.
Hele prosessen, med steg-for-steg-forklaring og oversikt over unntakene, finner du i guiden slik bytter du navn.
Hvorfor er den norske navneloven så liberal?
2002-loven bygget på en enkel idé: navn er først og fremst en privatsak. Der eldre regelverk ga myndighetene rollen som smaksdommer, nøyer dagens lov seg med å beskytte to interesser – barnet (mot navn til vesentlig ulempe) og bærerne av sjeldne slektsnavn (gjennom 200-grensen). Alt annet er i utgangspunktet opp til deg.
Loven speiler også norsk navnehistorie. Faste, arvelige etternavn ble først påbudt med navneloven av 1923 – før det brukte folk flest farsnavn på -sen og -datter, eller navnet på gården de bodde på. Den lange tradisjonen for skiftende og praktiske navn kan du lese mer om i artikkelen om norske navneskikker gjennom tidene.
Merk: Denne artikkelen gir en forenklet oversikt over hovedtrekkene i navneloven. Reglene har flere detaljer og unntak enn det som får plass her. Skal du melde navn eller navneendring, bør du alltid sjekke gjeldende regler hos Skatteetaten, eller lese selve lovteksten på Lovdata.
Ofte stilte spørsmål
Kan jeg kalle barnet mitt hva som helst?
Nesten. Navneloven er svært liberal, men fornavnet kan ikke være noe som kan bli til vesentlig ulempe for barnet, og som hovedregel ikke et navn som er registrert som etternavn. Uvanlige og sjeldne navn er som regel helt i orden. Skatteetaten vurderer tvilstilfellene.
Hva betyr det at et etternavn er beskyttet?
Etternavn med 200 eller færre bærere er beskyttet. Da kreves som hovedregel samtykke fra alle som bærer navnet, før andre kan ta det. Etternavn med flere enn 200 bærere er frie og kan i utgangspunktet tas av alle.
Koster det noe å endre navn?
Nei. Navneendring er gratis og meldes digitalt til Skatteetaten. Hovedregelen er at du kan endre navn én gang hvert tiende år, men det finnes flere unntak, blant annet ved ekteskap og når du går tilbake til et tidligere navn.
Må alle ha mellomnavn?
Nei. Loven krever bare fornavn og ett etternavn. Mellomnavn – navn av etternavnstype mellom fornavnet og etternavnet – er helt valgfritt.
Kilder og mer informasjon
- Lovdata – lov om personnavn (navneloven)
- Skatteetaten – navnevalg og navneendring
- Store norske leksikon – om personnavn og navnelovgivning
Sist oppdatert 2026. Innholdet er generell informasjon og ikke juridisk rådgivning.